Irene Grundnes Dahl

Irene og jeg møttes i oktober 2010 og vi fikk umiddelbart god kontakt. Vi var gode naboer som hjalp hverandre med alt fra beisning av vegger ute (hun nederst og jeg oppe i stigen), snømåking av tak og trapp, henting av post, låne sukker eller posesuppe, til vasking og polering av bilene våre. For meg ble hun også en god venninne, og vi delte ofte en kopp kaffe på trappa eller et glass vin en lørdags kveld, gjerne med hvert vårt strikketøy i fanget. Irene var en livlig dame med mange jern i ilden. Hun var alltid på farten og ofte hos sine to skatter; barnebarna. Hun snakket mye om dem og fortalte om aktiviteter de var med på og gullkorn som trillet ut av barnemunnen. Hun elsket å være der for dem og å være sammen med dem. Irene var så flink med så mye, kreativ og dyktig med pensel og lerret. Jeg likte spesielt godt bildet hennes med musikkinstrument halvveis skjult i en hvit masse. Mange av de andre bildene hennes er også fantastiske. Jeg kjøper gjerne. Irene var en dame med stort hjerte og omsorg for andre. Det var alltid godt å snakke med henne, og vi har hatt mange gode samtaler i de årene vi var naboer. Hun ga meg en glassugle en gang, og sa at den ville gi meg lykke – og ikke lenge etter traff jeg mannen min, og Irene var selvsagt gjest på vår bryllupsfest. Etter at jeg flyttet fra Vardeveien, mistet vi kontakten. Irene solgte også og flyttet nærmere Tove, Knut og barnebarna. Jeg har ofte tenkt på henne og ønsker vi hadde holdt kontakten ved like. Irene var lett å bli glad i og desto tyngre å miste. Jeg føler med hele familien i deres tap. Jeg savner og sørger og lyser fred over hennes minne.

Hvil i fred kjøre Irene .Minnene lever. En siste hilsen fra Solveig og Roy