Rolf Marthinussen

  • Født: 16. april 1924
  • Død: 6. april 2020

Min elskede ektemann, vår kjære pappa, bestefar, svigerfar og bonusoldefar

Pappa var et aprilbarn! Han var født 16. april 1924, giftet seg 30. april 1954, døde 6. april 2020, og blir begravet på sin fødselsdag 16. april 2020. Dette er historien om pappa slik vi kjenner den; Rolf Marthinussen, f. 16-april 1924 Foreldrene til pappa var Monrad og Gudrun Marthinussen, de fikk to barn, Rolf og Else Marie. De drev butikk på Veblungsnes. I 1930 begynte pappa på Folkeskolen på Veblungsnes. Han gikk der bare i 6,5 år og i følge han selv, var det for å kunne være med vennene sine. Den gangen gikk de annenhver dag på skolen. I 1937 begynte han på det som da ble kalt Framhaldsskolen på Veblungsnes. Fra 1939 gikk han på Middelskolen på Åndalsnes, hvor skolepengene var hele 15 kr måneden. Så kom 9. april 1940 og skolen måtte legges ned. De flyttet da skolen inn til Kleive, men pappa sluttet fordi han ikke følte seg moden for den skolen på det tidspunktet. Han valgte å reise til Sunnmøre og hjelpe sin bestefar Rasmus på butikken, hvor han også lærte å kjøre bil i en alder av 16 år! Dette kom godt med da han senere skulle inn i de militære tropper og hvor de trengte en som kunne kjøre. Lappen tok han senere. Bestefar Monrad drev landhandel på Veblungsnes, der solgte de blant annet skråtobakk på rull. En gang, etter å ha solgt en bit skråtobakk til en kunde, syntes pappa dette så så godt ut og tenkte at det kunne være akkurat som lakris. Han lurte seg bort i skuffen og prøvesmakte en bit, men da måtte han spytte og spytte, og bestefar lurte på hvorfor han var så dårlig. Det gjorde han aldri igjen, sa han. I 1940 så han butikken bli bombet i stykker av tyskerne og familien måtte flytte til hytte på Brønnsletten. Familien Tafjord og Marthinussen bodde sammen i hytten. Eieren var selv i tysk konsentrasjonsleir. Dette var en tid med mange dramatiske hendelser og hvor pappa flere ganger så vidt kom fra det med livet i behold etter å ha vært vitne til granatregn og skyts fra både engelskmenn og tyskere. Han var bl.a. vitne til at engelske styrker skjøt ned sitt eget fly ved en feiltakelse. Engelskmennene holdt stand på Åndalsnes i 14 dager før de måtte flykte natt til 1. mai 1940 og tyskerne tok over noen dager senere. Da hadde pappa og Harry Tafjord lekt seg med engelske geværer på stranden i mellomtiden. På Veblungsnes hadde engelskmennene etterlatt seg ungdomskolen fylt med hermetikk og andre matvarer. Pappa kunne fortelle at han og Harry Tafjord tok med seg matvarer fra dette lageret og opp til Brønnsletten. Han mintes nydelig engelsk hermetikk med kjøtt, laks, syltetøy som de levde av. De fylte hele støvler med engelsk te og tok det med hjem til mor. Pappa hadde mange spennende opplevelser på den tiden. Han var ofte ute og på utkikk. En dag så han en tysk jagerflyger komme så raskt inn på Setnesfjellet at de ikke trodde han ville klare å komme seg over. Til sin store overraskelse så de et fly som nærmest steg loddrett opp fjellveggen og kom seg unna. En annen historie var om den norske ”jagerbåten” som ikke hadde ammunisjon til å forsvare seg. De hadde ikke annet å gjøre enn å prøve unnamanøver i vannet. To ganger klarte skipet å unngå tyskernes bomber ved å foreta krappe svinger. To uker senere hørte de at den hadde kommet seg trygt frem til London. En bragd av både skipper og mannskap. En dag kom et nytt tysk fly over fjellene og bombet bryggen på Veblungsnes. Pappa så flyet og løp til brannvogna som han visste hvor var og ville håndtere alene. Mens han ser noen andre montere slangene til brannvogna, kom flyet tilbake og skjøt på nytt, rett over hodet hans og ned i bakken ved siden. På nytt var det ikke hans tur - heldigvis for oss. 1941 var han det han kaller ”vaskehjelp” på Rauma Ullvarefabrikk. Jobben gikk ut på å vaske ull og garn. Der holdt han på å kappe av seg beinet i heisen. Heldigvis gikk sikringen like før dørene klappet igjen. Han husker vintrene 1941-42 som veldig kalde, hvor varmeflaskene i sengen var frosset til is når han våknet. Disse kalde dagene kom kattepusen Petter O’lai opp i sengen og krøp ned under dyna for selv å holde varmen. En gang skulle han slippe pusen ut for at den skulle få tisse, men katten selv syntes det var for kaldt. Den pilte ned i kjelleren og pappa fant den sitte og tisse over sluket over sluket i vaskekjelleren til bestemor. Det var en fenomenal katt sa pappa alltid med tårer i øynene. For å slippe å jobbe for tyskerne måtte man være i jobb den gangen under krigen. Han tok derfor arbeid hos Kristine Grytten på Brønnsletten i 1942-43. Senere traff han Gunnar Wiik og Adolf Grüner og begynte på 1-årig Middelskole i Balestrand i 1943. Da fikk han telegram fra lensmannen hjemme i Veblungsnes om at når han var ferdig med skolen, så skulle han melde seg til arbeidstjeneste på Snåsa. Det hadde ikke pappa lyst til, så han ba damen på telegrafen om å melde at telegrammet ikke var mottatt. Dermed kunne han og Gunnar reise på ferie i Årdal slik de hadde planlagt. Men lykken i frihet var kortvarig. De kom hjem den 17. juli 1944 og fikk straks streng beskjed om å møte opp hos lensmannen i bygda. Han var sannelig ikke blid, fortalte pappa. Lensmannen spurte: ”Hvor har du vært? Vi har lett etter deg over det ganske land. Du har å møte på Jørstadmoen straks, hvis du ikke reiser frivillig, sender vi med deg vakt”. Pappa reiste og kom til Snåsa på Jørstadmoen AT-leir lørdag den 22. juli i 1944. Påfølgende mandag fikk han utlevert spade for å være med i skogstjenesten. Pappa var fast bestemt på at denne arbeidsleiren var intet blivende sted. Allerede på søndagen hadde han truffet et par gutter i leiren, som sa de var villig til å flykte til Sverige med han. Disse to var Gunnar Holten fra Hasselvika og Torleiv Svorkmo fra Orkanger. De planla å rømme to dager senere, på en onsdag. Da onsdagen opprant måtte de gå fra spisesalen til latrinen, hvorpå de møttes for så å løpe – og flukten til Sverige var begynt. Han fortalte om en meget dårlig planlagt flukt som kunne gått galt på så mange vis. (Dette var en historie pappa fortalte mange ganger for alle som ville høre, vi i familien burde kunne den utenat). I Sverige ble han innrullert i Polititroppene som senere deltok i frigjøringen av Norge etter den tyske kapitulasjonen. Polititroppene kom til Oslo den 10. mai 1945, og pappa ble stasjonert som vakt ved slottet. Senere i 1945 ble han sendt til Skien/Porsgrunn hvor skjebnen ville at han skulle møte mamma. Der var han i en bataljon som var ansvarlig for å sende tyskerne tilbake. De ble fraktet med båt til Lûbeck fortalte han. Senere i 1945 ble han sendt til Skien/Porsgrunn hvor skjebnen ville at han skulle møte mamma. To medsoldater, Mikkelsen og Solvang, skulle vært på date med to venninner, men Mikkelsen fikk vakttjeneste og ba pappa stille i stedet for han. Så dermed var det pappa og Solvang som gikk for å møte jentene. En av disse jentene het Ada – vår mor. Den historien vil mamma selv fortelle. I 1947 gikk han på Handelsskolen i Bergen, og det ble ytterligere 1 år med skolegang. Etter det, sent i 1940-årene og på tidlig 50-tallet jobbet han igjen på Rauma Ullvarefabrikk, med ekspedisjon for Digernes. I 1952 traff mamma og pappa hverandre på nytt etter deres første møte i Porsgrunn i 1945. De møttes tilfeldigvis på en sykkeltur i Porsgrunnstraktene hvor pappa var sammen med tante Else, Inga og Åse Wiik. Mamma og pappa giftet seg 30. april 1954 i Lillestrøm kirke. Da hadde de brevvekslet en god stund og pappa hadde kjøpt symaskin til mamma, slik at hun kunne gjøre ferdig brudekisten for at de kunne gifte seg. Bryllupsmiddagen ble holdt i Oslo sammen med deres foreldre og tante Else. Det var ingen andre forlovere tilstede i bryllupet. Deretter gikk bryllupsreisen videre til Holmenkollen Park hotell. I 1949-50 bygde foreldrene hans opp et nytt hus på Veblungsnes, og ønsket var at pappa skulle drive landhandelen videre. Men han så ikke for seg en fremtid i butikken og reiste til Østlandet. Pappa jobbet med regnskapssystemer og distribusjon av materiell for luftforsvaret på Kjeller fra 1953. I 1953 fikk bestefar Monrad slag og butikken i Veblungsnes ble nedlagt. Bestefar og bestemor flyttet da til huset i Allergodtveien 4 på Jessheim hvor de bodde i 2. etg. I det samme huset bodde Ansgar Sletta og familien i 1.etg. Mamma og pappas første bolig var en leilighet de leide i Sagengården på Kløfta. For øvrig var dette det første huset med sentralfyring på Kløfta. Pappa begynte på Standard Telefon- og Kabelfabrikk i 1956. Der var han i 34 år. Han ble bedt om å ta jobben da de trengte en med kunnskap om amerikanske regnskapssystemer. Senere jobbet han med innkjøp. I 1955 kom Roger til verden og to år senere, i 1957 kom Arne. De måtte vente ytterligere 13 år før attpåklatten Mariann meldte sin ankomst. I 1957 tok de over huset i Allergodtveien, da var Arne bare 14 dager gammel. Bestemor og bestefar bodde i 2. etg. Bestefar døde i 1959, mens bestemor bodde der sammen med oss til sin død i mai 1982. På pappas senere dager var det mest krigens hendelser og dramatikk som opptok ham, kanskje fordi dette var de mest dramatiske årene i hans liv. Pappa var en familiens mann, han var opptatt av å ha de nære og kjære rundt seg mest mulig. Han var handyman og pusset opp huset i Allergodtveien mer eller mindre på egen hånd i alle år. Han var også til stor glede og støtte for oss barna når det gjaldt praktisk hjelp til oppussing av våre husobjekter. Pappa var glad i å følge med i nyhetsbildet. På besøk hos Mariann i Houston i 1995, pløyde han seg gjennom alle nasjonale og lokale aviser på engelsk hver dag. I mai 2013 fikk pappa slag. Da hadde han hatt to hjerteoperasjoner og senest året før skiftet en hjerteklaff. Det var etter dette slaget at smakssansen forsvant og mer og mer av livslysten rant ut. Den 14. april 2016 mottok han Deltakermedaljen 1940-1945 for sin tjeneste i Polititroppene i en medaljeseremoni på Akershus Festning. En ekstra takk til både Kløfta bo- og aktivitetssenter og korttidsavdelingen på Gjestad bo- og aktivitetssenter, hvor han ble veldig godt ivaretatt den siste tiden. Takk for all støtte og omsorg i en krevende fase. Den 6. april sovnet han stille inn. Endelig fikk han «reise», som han mange ganger sa den siste tiden. Takk pappa for alt du har vært for oss. Vi vil alltid huske deg som verdens beste pappa. Du var alltid der når vi trengte deg. TUSEN takk for alt og god reise. En siste klem fra oss alle sammen

Bestill blomster

Bestill blomster til seremonien eller til familien til Rolf Marthinussen . En lokal blomsterbutikk vil ta hånd om bestillingen og sørge for levering.

Blomster for levering til seremonien
Dette er dessverre ikke tilgjengelig da
tidsfristen for levering av blomster er utgått.
Blomster for levering til hjemmet